– Det jeg ser, er at stadig flere langrennsløpere ser mot andre idretter for å få inspirasjon. De ser spesielt på hva utøvere i andre utholdenhetsidretter med relevant varighet i forhold til langrenn gjør, sier tidligere landslagstrener Geir Endre Rogn. 

Rogn var trener for kvinnenes elitelandslag de to siste åra, fram til mai 2020, og for juniorlandslaget i to år før det, samt at han har åtte år bak seg som trener på NTG Geilo. 

Nå driver Rogn treningsveiledning gjennom sitt foretak Topptrent.com, og følger opp både hardt satsende løpere og ivrige amatører. Rogn har blant annet ansvar for treningen til landslagsløperen Helene Marie Fossesholm, årets store gjennombruddsløper Thomas Helland Larsen og tidligere skiskytter Maren Wangensteen som nylig tok NM-bronse på 10km klassisk i Harstad. 

To tydelige trender
Rogn sier det er særlig to opplegg som trekkes fram blant langrennsløpere nå: Det er hvordan skøyteløperen Nils van der Poel trener og hvordan de norske friidrettsbrødene Ingebrigtsen trener. 

Begge har resultert OL-gull det siste året. Og begge modellene har flere elementer som er relevante for langrenn. Men Rogn advarer mot å kopiere skøyteløperens eller friidrettsguttas opplegg økt for økt.  

Interessert i trening og treningstrender? Her har vi samlet stoff om trening, metoder, forskning og nyheter

Dette gjør van der Poel og brødrene Ingebrigtsen
Kort fortalt handler metoden til Van der Poel om ekstrem periodisering. I oppstartsfasen av treningsåret er det ekstremt mye mengde, fordelt på fem dager trening og to dager hvile. Deretter kommer en periode med mange økter på terskelintensitet. De siste ukene inn mot sesong kjører han en kort spesifikk periode med svært mange økter på høy intensitet. 

Totalt ligger van der Poel på godt over 1000 treningstimer i året. 

Ingebrigtsen-metoden har sirkulert noen sesonger nå. Også den modellen er basert på et ekstremt strukturert program, selv om det for dem er snakk om en langt lavere total treningsmengde enn hva van der Poels opplegg er basert på. 

Oppsummert handler denne Ingebrigtsen-modellen om gjennomgående mindre mengde men høyere fart, flere men kortere intervaller med kortere pauser enn det som normalt kjøres i langrenn. 

– Det handler om å finne billige måter å være mye i konkurransefart. Når dragene er kortere, kommer man seg raskere muskulært, og man kan kjøre flere drag. På den måten får man kjørt mer trening opp mot konkurransefart, sier Rogn.

– Felles for begge er at de er ekstremt strukturerte og gir ekstremt god kontroll.

Nyttig å la seg inspirere 
Rogn mener det er positivt å se hva andre gjør for å få inspirasjon og progresjon.

– Det jeg ser akkurat nå som er litt spesielt, er at langrennsløpere ikke først og fremst ser på hva andre langrennsløpere gjør for å få inspirasjon. De ser på hva utøvere i andre utholdenhetsidretter med relevant varighet i forhold til langrenn gjør, sier han. 

Rogn trekker fram at dette kan være ekstra aktuelt for eldre løpere som har en god utholdenhetsbase fra mange år med tradisjonell trening men har lyst til å gjøre noen nye grep. 

For yngre løpere anbefaler Rogn å holde seg til den tradisjonelle norske langrennsmodellen basert på utviklingstrappa til Norges Skiforbund.  

Relevant, men ikke direkte overførbart 
– I Norge har vi en god mal på hvordan langrennstrening bør leges opp, og hva som gir resultater i langrenn. Hvis man legger den modellen til grunn, kan det være spennende å trekke inn elementer fra andre idretter der det gir mening, sier Rogn. 

– Men jeg er klar på at man skal passe seg veldig for å kopiere det Van der Poel og Ingebrigtsen-brødrene gjør helt og fullstendig. Langrenn har en del særegenheter som gjør at treningen bør legges opp litt annerledes, og at elementer man trekker inn fra andre idretter må tilpasses langrenn. 

Rogn forklarer at både skøyter og baneløping foregår i en teknikk og i en hastighet. I langrenn må man beherske flere teknikker, stilarter og formater, og det er flere variabler i form av snøforhold, vær og temperatur som gjør at man vil ha større variasjon i intensiteten både på trening og i konkurranser. 

Derfor er det viktig å være kritisk til hvorfor man gjør de endringene man gjør, og at elementer man trekker inn fra andre idretter må tilpasses langrenn.

Les også: 
– Det kommer til å ligge igjen mange grøfta etter denne bølgen med intensitetsbolker også

Mye å lære
Samtidig ser Rogn at mange langrennsløpere med fordel kan bli bedre på kontroll på hvordan trenginga faktisk fungerer. 

– Det viktigste man kan trekke ut av oppleggene til Van der Poel og Ingebrigtsen-brødrene, er at de har standardøkter de kjører veldig ofte. Det gjør at de alltid har full kontroll på at kroppen er i balanse og at de tåler den treninga de gjør. Da kan de gjøre grep veldig fort om de ser noe gå i feil retning, sier han. 

På det området ser Rogn at en del langrennsløpere har mye å hente. 

– Mange langrennsløpere er ikke gode nok på standardøkter. De er ikke gode nok på å være nøye med gjennomføringen, og de gjør dem ikke ofte nok, slik at de har for lite data til å kunne sammenlikne resultater fra gang til gang. Da blir det lett å bortforklare avvik og sette inn korrigerende tiltak for sent, forklarer Rogn.

Hvordan kan man overføre disse elementene fra skøyter og friidrett til langrenn? 
– Man kan for eksempel legge inn faste standardøkter på tredemølle, slik at alle variabler er like hver gang. Ute kan ofte vær og vind gjøre at puls og intensitet varierer fra gang til gang selv om økta er lik. Da blir det lettere å bortforklare hvorfor man ikke har framgang. 

Men langrennsløpere vil imidlertid trenge noen flere standardøkter enn Van der Poel og Ingebrigtsen-brødrene for å dekke opp for flere stilarter, delteknikker og konkurranseformater, samt større variasjon i terreng og løypeprofiler. 

Til sammenlikning trekker Rogn fram at van der Poel kjører for eksempel bare to spesifikke hardøkter: en for 5000-meter og en for 10.000-meter. 

Så oppsummert: Hva er det viktigste som Van der Poel og Ingebrigtsen kan tilfører langrenn? 
– Det er to ting: Det ene er det å ha et klart system, en klar plan og tanke bak alle øktene man gjør. Det andre er å bli god på gjennomføringen av standardøktene og gjøre dem ofte nok, slik at du har nok og god nok data til å se at du tåler treninga og har framgang, eller i hvert fall ikke går tilbake, sier tidligere landslagstrener Geir Endre Rogn, og legger til: 

– Det er altfor mange langrennsløpere som har for dårlig kontroll på det de gjør. De bare trener godt og håper det skal gi framgang. Men trener du 1000 timer i året på lykke og fromme, så er det stor fare for at du bommer på noe.