Kvinner og trenerkultur – holder det å rekke opp hånda?
Trenerkultur: Av Hilde Opberget, treningsveileder og coach for langrennsutøvere og skiskyttere med over 25 års trenererfaring, utdannet idrettspedagog og diplomtrener med mastergrad i idrett, pedagogikk og ledelse.
Dette er en kommentar. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her [email protected]
Tallene synliggjør at det er flest mannlige trenere i norsk toppidrett. Dette er tall som viser en virkelighet, men tallene sier svært lite om årsaken eller om hvordan morgendagen bør være.
Skal Norge ha sportslige resultater og prestere på samme nivå som i dag, og holde seg der, tror jeg vi må utnytte de ressurser vi har hos både kvinner og menn. Idrettsorganisasjonene er mannsdominerte og vil naturlig nok ha en kultur som er utviklet av flest menn. For fremtiden kan denne kulturen være en hemmer fremfor en fremmer hva gjelder å utvikle utøvere til å oppnå topp prestasjoner.
Idrett skal være inkluderende. Den skal bidra til god helse, tilhørighet, stolthet og fellesskap. I norsk idrett og gjennom Trenerløypa «skal treneren tilbys gode verktøy for å kunne utføre treneroppdraget sitt effektivt innenfor norsk idretts verdier og tankesett».
Å være trener er altoppslukende. Det er som å skyte en elg i los – enten liker du det eller så liker du det ikke. Som trener ser og opplever du utøvere som utvikler seg, du ser sterk glede og sterk frustrasjon og du ser sterk lagfølelse. Du ser at de beste blir gode på grunn av samarbeid og ydmykhet, og du ser gutter og jenter som sammen utvikler vennskap – gjerne for resten av livet. Alt dette både presteres og oppleves like sterkt uavhengig av treners kjønn.
Les også: Elon Innlandets nye trener går «all in» for nye metoder
Kultur
Fremtidens kvinnelige trenere er både interessert og faglig sterke. I langrenn og skiskyting er det flere kvinnelige trenere som er svært dyktige. Noen er tidligere utøvere og er blitt trener på grunn av interesse og prestasjoner, andre er blitt trenere på grunn av faglig kompetanse og indre motivasjon. Hvem som blir en god trener, kan vi ikke forutse. Det er daglige prestasjoner over tid som er avgjørende. Dette er et viktig moment å ha med seg i trenerdebatten.
Det er en kultur i idrettslagene, kretsene og forbundene som må endres. Kulturen er kanskje basert i for stor grad på menns tanker og logikk. Og denne logikken tror jeg ikke er sammenfallende med samfunnets raske utvikling hva gjelder likestilling.
Det blir skrevet mye, med spørsmål til denne problematikken, om at kvinner er annen rangs trenere, at kvinner ikke har nok kompetanse og at kvinner ikke har nok interesse. Dette er tull mener jeg. Jeg opplever at menn vil ha oss med, men stiller kanskje litt klønete spørsmål som ikke hører til i debatten, kanskje fordi problematikken fortsatt er overordnet og ikke har kommet inn på riktig spor enda.
Som kvinner vet vi at vi er like gode som menn. Kulturen må endres, og den må vi som kvinner være med på å endre. Den nye kulturen bør utvikles av begge kjønn, med gode mestringsstrategier og med utøverne i sentrum.
Les også: Derfor gikk Norges mest kjente kvinnelige langrennstrener til svenskene og Ski Classics
Vi må rekke opp hånda
Mange kvinner «føler» seg ikke bra nok. Kanskje på grunn av hvordan debatten fremstilles i forskning og media. Å føle noe i denne sammenhengen er hverken riktig eller nok. Vi som vil være med og bidra i norsk idrett, særlig i langrenn og skiskyting, må heller bli flinkere til å si ifra hva vi vil. Vi må være med å skape en konstruktiv faglig utvikling blant trenerne. Å si ifra er kjønnsnøytralt. Det er for utøveren vi skal utvikle oss, og vi skal sette utøveren i sentrum. Og det bør gjøres med riktig kompetanse, god pedagogikk, gode veiledningsegenskaper, godt engasjement, og glede i å se at nettopp andre lykkes. Vi som vil være trenere må tørre å spørre andre om råd, vi må tørre å se opp til de som er bedre enn oss selv og vi må gå den faglige trappa. Vi må dele med hverandre, og vi må unne hverandre å lykkes.
Trenerkultur: Mer næring og mer pedagogikk
Vi må skape kjønnsnøytrale arenaer hvor vi alle kan utvikle oss. Både på klubbnivå, krets og nasjonalt nivå.
Vi må få næring til å utvikle oss gjennom veiledning og mentoring, og slik få med flere på en naturlig måte. Fremtidens utøvere speiles av oss som er trenere. For utøveren er det helt naturlig, og svært få tenker over om de har en mannlig eller kvinnelig trener. Utøveren vil ha det gøy og de vil utvikle seg. Om det er en kvinne eller en mann som sekundere i en motbakke på et norgescuprenn er nok helt likegyldig. Utøverne vil ha tilbakemelding om sekunder, plassering, teknikk og tankegang. Treneren må rett og slett være god!
For fremtiden tror jeg at trenerne må utvikle sin pedagogikk og forståelse for utøvernes utvikling av prestasjoner. Hva er sammenhengen mellom treners motiverende coaching og utøvers prestasjonsutvikling?
Nettopp dette er svært uavhengig av kjønn, men kanskje en mer fremtidsrettet problemstilling å utfordre seg på?
Hilde Opberget, Coach