Er det hun som skal fylle skoene til Røiseland og Eckhoff?
– Jeg har vært veldig nærme topp-ti plasseringer både i VM og verdenscupen. Avstanden helt opp er veldig mye kortere enn jeg trodde, sier Juni Arnekleiv.
Den blide 24-åringen fra Dombås har hatt ekstra mye å smile over i vinter. Siden januar har sesongen vært en ellevill opptur.
I februar debuterte hun i VM, nærmest på slump og imponerte alle med 12.plass på sprinten. Dagen etter fulgte hun opp med 13. plass på jaktstarten. Og i verdenscupdebuten etterpå viste hun at det ikke var flaks: hun gikk inn til en ny topp-15 og seier på stafetten.
Langrenn.com tok en prat med Juni Arnekleiv om eventyrsesongen, forventningene og ambisjonene videre.
Hva tenker du om gjennombruddsesongen?
– Det er helt vilt, og jeg hadde absolutt ikke turt å tro på noe slikt. Jeg var veldig lei meg i starten av sesongen, for jeg fikk korona en uke før sesongåpningen på Sjusjøen i november og fikk ikke gått der.
Da trodde Juni at det meste var kjørt for sesongen.
– For oss som ikke er på elitelaget betyr sesongåpningen alt. Det er den som bestemmer hvem som får gå IBU-Cup, og for meg var fokuset i år å kvalifisere meg inn på IBU-Cupen. Men jeg måtte bruke hele tida fram til nyttår på å komme i form igjen etter koronaen, sier hun.
Likevel tok hun en andreplass i Norgescupen, kom med til den første IBU-Cupen i januar, og de siste månedene har det gått bare en vei: Rett til himmels.
Saken fortsetter under
Hva ser du som høydepunktet?
– Altså. Høydepunktene har virkelig kommet på løpende bånd i vinter. Først ble jeg tatt ut til IBU-Cupen og så tok jeg min første IBU-Cup seier på den neste. Det var i Brezno i januar. Så tok jeg EM-gull på stafett sammen med Endre Strømsheim. Så ble jeg tatt ut som VM-reserve. Så fikk jeg jo gå VM, og at det det ble så bra som 12. og 13. plass. Det er selvsagt store høydepunkter.
Juni fortsatte å ri formtoppen fra VM. Hun gikk riktignok glipp av konkurransene i Nove Mesto, men i Östersund var hun tilbake blant de topp 15, i sin aller første verdenscup. Og for Juni var der verdenscupdebuten som står igjen som rosinen i pølsa.
– Men det aller største var seieren på verdenscupstafetten i Östersund, og å få gå den sammen med Marte (Olsbu Røiseland). Hun har jo lagt opp nå, så det var gøy å ta en verdenscupmedalje sammen md henne på det som var hennes siste og min første verdenscupstafett. Jeg føler meg veldig heldig som har fått oppleve det, sier 24-åringen, som er samboer med fjorårets store gjennombrudd Sivert Bakken.
Les også: Dette sier samboeren om VM-kanonen Juni Arnekleiv
Hvorfor skjer dette akkurat nå?
– Det er et godt spørsmål. Jeg var egentlig bare heldig med de rennene jeg gikk bra i. At jeg kom med til VM er bare fordi jeg gikk bra på sprinten under IBU-Cupen i Obertilliach like etter EM. Da visste vi alle at det var igjen en reserveplass til VM, og at ingen av oss på IBU-Cupen hadde gjort noe veldig spesielt så langt.
Med reserveplassen til VM fulgte det i år også med en real bonus: garantert plass i landslagstroppen til verdenscuprundene i Nove Mesto og Östersund like etter VM, fordi den som reiste som reserve til VM ville gå glipp av IBU-Cupen i Canada.
Du klarte jo å treffe innertier bokstavelig talt med formtoppen. Hvor lett er det å få til?
– Det er ikke lett i det hele tatt. I skiskyting er det også to ting som skal toppes samtidig. Ofte har jeg god form fysisk, men sliter med skytinga, og omvendt. Men jeg synes ofte det er vanskeligst hvis jeg har god form på begge, sier Juni, og forklarer at det er da det mentale virkelig slår til:
– Hvis jeg er i god form fysisk og skyter bra, så vet jeg at hvis jeg treffer så vinner jeg, og da bommer jeg.
Hvilke ambisjoner har du videre nå?
– Nå har det gått veldig fort. Hvis du hadde spurt meg for et par måneder siden, ville jeg sagt at ambisjonen er å ta flere pallplasser i IBU-Cupen. Men nå som jeg har vært med elitelaget, så føler jeg at verdenscupen er en mer riktig arena for meg.
Juni legger lista høyt også på den største scenen.
– Jeg har vært veldig nærme topp-ti plasseringer både i VM og verdenscupen. Avstanden helt opp er veldig mye kortere enn jeg trodde for et par måneder siden, og det er utrolig motiverende, sier hun, og fortsetter:
– Jeg ser jo at med god fart i sporet og feilfri skyting var jeg veldig nærme en medalje. På jaktstarten i VM var jeg inne og skjøt på skive tre. Det hadde vært veldig gøy å få til det på neste VM.
Et trangt nåløye
Første bud for å få nye sjanser i VM 2024, er å komme med til VM.
I år gikk Juni seg inn i VM-troppen nærmest på slump, ved å overprestere på akkurat rette tidspunkt, få reserveplassen og dessuten få bruke den fordi det viste seg at landslaget faktisk hadde tatt ut en løper for lite i utgangspunktet.
Les også: Regelendring gjør at Norge må sette inn VM-reservene fra dag en
Det er vesentlig enklere å få sjansen i VM dersom man er på innsiden av elitelaget fra start. Der har det plutselig åpnet seg to plasser for kommende sesong etter at både Marte Olsbu Røiseland og Tiril Eckhoff kunngjorde at de legger opp nå. Og et skrikende behov for å fylle tomrommet etter de to medaljegrossistene som har dominert internasjonal skiskyting i årevis.
Etter vinterens sesong er det fire-fem utøvere kjemper om de to ledige plassene. Marthe Kråkstad Johansen, turbojunior Maren Hjelmeset Kirkeeide og Emilie Kalkenberg har alle levert solide resultater i IBU-Cupen denne sesongen. Men ingen har prestert bedre enn Juni Arnekleiv.
– Jeg føler at jeg har lagt inn en god søknad.