-Jeg tror jeg kommer til å gå konkurranser før eller senere –
uansett. Sier skikongen.
 
Bjørn Dæhlie (33) sitter litt urolig i
stolen foran oss på hotell Cristal i Val Senales. De fleste har fått med seg at
skikongen har en rygg som er operert, som fortsatt ikke fungerer optimalt – og
som plager ham. Nå har han i tillegg prøvd å gå fort i klassisk. Det er verre
enn skøyting for skikongens rygg.
 
Det er noe av grunnen til at han
sitter urolig og stadig må skifte stilling. Resten skyldes en konstant
rastløshet. Sånn er Bjørn Dæhlie.
 
Noen timer tidligere: VG er med
Dæhlie i gondolen som tar oss til toppen av Val Senales, 3200 meter over havet.
Det skal tas lagbilder av skilandslaget.
 
Masse latter og glede.
Solen er på vei gjennom det tunge skydekket, og løypene er fine.

 
Halvparten setter seg ned på huk. Den andre halvparten står. Men
Bjørn Dæhlie gjør ingen av delene. Han hverken sitter eller står, men kroker seg
sammen og setter seg aldri ned mellom kameratene.
 
Det er tydelig
at han har smerter. Seansen tar sin tid. Dæhlie smiler så godt han kan.

 
– Han piner seg mer enn folk tror. Og han går gjennom mye for å
komme tilbake, sier landslagssjef Steinar Mundal til VG.
 
– Har du
veldig vondt? spør VG når vi sitter sammen med Bjørn Dæhlie på hotellet.

 
– Jeg fungerer veldig bra – generelt. Men jeg har problemer med
enkelte ting, som å løfte, stå – og sitte litt lenge. Men jeg føler ikke for å
gå i detalj på dette med dere, svarer Bjørn Dæhlie.
 
Lei
ryggprat
 
Han er ikke typen som vil at folk skal synes synd på
ham. Han er lei av å snakke om rygg og skader og problemer. Han er lei av å
svare på spørsmål om han noen gang kommer tilbake, eventuelt når. Om VM er i
fare, om han satser på OL osv.

Men det er jo dette folk lurer på, sier vi, og sånn blir det.

 
– Nå har du vært noen dager på ski. Hvordan fungerer det
egentlig?
 
– Jeg synes det er fint å komme til Italia og gå
litt på ski. Det er litt mykere for ryggen. Det går greit å gå rolig på ski,
forklarer Dæhlie.
 
Men han trener annerledes enn de andre, og i går
brukte han mye av tiden på å posere for et cover til en kleskolleksjon.

 
– Jeg har problemer når jeg setter fart. Når jeg legger kraft og
snært i fraspark og dobbelttak. Jeg fungerer ikke helt når jeg tar i på
rulleski. Men jeg vil teste grensene og evaluere senere. Jeg håper å være med
landslaget litt fremover, og være i gang igjen etter hvert.
 
–
Hvordan ligger VM i løypa?
 
– Det kan jeg ikke si noe om nå.
Jeg håper det skal utvikle seg positivt fremover. For den generelle formen er
veldig bra fordi jeg har trent veldig godt. Hvis smertene slipper, så tror jeg
ikke jeg vil bruke så veldig lang tid før jeg går fort på ski.

 
– Har du noe mål for dette?
 
– Målet er å
komme tilbake og gå fort på ski.
 
– Har du vurdert å legge opp
på noe tidspunkt?
 
– Nei. Det har aldri vært noe tema. Jeg har
hele tiden hatt som mål å komme tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke –
før eller senere – skal gå konkurranse igjen.
 
– Er OL fortsatt
et mål?
 
– Ja, og det har jeg sagt hele tiden. For meg som har
vunnet så mye er det viktig å finne et spennende mål. For meg er det Salt Lake
City, der jeg vant mitt første renn i verdenscupen. For meg som idrettsmann
hadde det vært spennende med et gull til i OL.
 
– Hvilken
distanse?
 
– Må jeg velge så blir det jaktstart, 10 eller 15
kilometer. Det er der jeg føler meg sikrest.
 
– Går det an å
komme tilbake hvis du nå mister din annen sesong?
 
– Det vet
ingen, fordi ingen har prøvd det før. Men damene har jo sine graviditeter, og de
går jo som kuler når de kommer tilbake. Jeg tror at hvis du ikke har noen
skavanker, så går det an å komme tilbake etter en eller to sesonger.

 
– Fortsetter du – også – på grunn av penger og markedsverdi?

 
– Det er ikke noe tema. Hadde jeg tenkt sånn burde jeg
fortsatt i 20 år til og vunnet OL-gull. Jeg tjener bra i dag, og jeg tjener
langt mindre hvis jeg ikke går på ski. Men jeg har investert pengene mine og
håper på en grei avkastning i årene som kommer. Jeg har tjent bra i mange år. Og
jeg har opparbeidet meg et nettverk, og det vil jeg leve av i årene som kommer.

 
Jeg er komfortabel med situasjonen. Det er ingen som presser meg
på dette.
 
– Hvor viktig er det for deg å fortsette?

 
– For å si det sånn. Jeg starter ikke et skirenn hvis jeg vet
at jeg i beste fall blir nummer 50. Og jeg risikerer heller ikke helsa mi. Jeg
gjør det ikke på bekostning av alt og alle.
 
Håndspåleggere

 
Skikongen forteller at han stadig – senest her i Italia – har
fått tilbud om hjelp fra såkalte håndspåleggere.
 
– Alt fra
håndspåleggere til leger i både Italia, Tyskland, Danmark og Norge har tilbudet
seg å hjelpe. Slike ting er vriene å vurdere for meg, og det er sikkert godt
ment.
 
Men i min verden fungerer det ikke sånn, sier Bjørn Dæhlie –
og drar hånden gjennom den røde hårmanken.
 
Han skulle – etter
planen – vært tilbake for fullt nå. Allerede i vår burde Bjørn Dæhlie ha vært i
stand til å trene skikkelig igjen.
 
– Sånn gikk det ikke. Jeg vet
ikke helt hvorfor, sier skikongen.
 
– Hva driver deg da?

 
– Jeg har en drøm om å være i et miljø hvor alt er lagt til
rette for topp resultater, omgitt av flinke mennesker. Sånn var det under OL på
Lillehammer og under VM i Trondheim. Og den følelsen av å være uslåelig har jeg
et håp om å gjenoppleve, også i ettertid.
 
Innstilling

 
Jeg tror kanskje jeg har det lille ekstra, fandenivoldskheten.
Og jeg har en sånn innstilling at det er vrient å holde igjen. Det er vanskelig
å gi seg fem minutter før mål.
 
– Hva vil du gjøre når du en dag
legger opp. Er det aktuelt å bli trener?
 
– Jeg blir aldri
trener, men det kunne vært fint med en funksjon innen idrett. Kanskje ved å være
utstyrsleverandør til landslaget og/eller landslagsløperne.
 
For
jeg elsker dette miljøet.
 
Sier skikongen.