Jessie Diggins er USAs største langrennsstjerne. Hun har tatt OL-gull og VM-gull og vunnet Tour de Ski sammenlagt to ganger. Men hun har ingen stjernenykker. 

Diggins smiler alltid, uansett hvor kald hun er, hvor vondt hun har det, eller hvor utslitt hun er. Hun takker alltid de rundt seg, snakker alltid opp laget og miljøet. Hun vinner stadig flere skirenn, og trekker stadig nye amerikanske løpere opp i pallkampen. 

Snart skal hun gjøre det på hjemmebane, for aller første gang. Men først skal Jessie Diggins gå sitt 300. verdenscuprenn. Det skjer under verdenscuprunden i Canmore i Canada, som starter fredag kveld norsk tid. 

– Jeg har altså snart gått 300 verdenscuprenn. Det blir en milepæl. Men jeg har gått snart 300 verdenscuprenn alle andre steder enn på hjemmebane. 

Nå blir det imidlertid endring: Uka etter rennene i Canmore, stiller Diggins til start i sitt aller førte verdenscuprenn på hjemmebane. 

Når verdenscupsirkuset kommer til Minneapolis helga 17. og 18. februar, er det første gang på over 20 år at det arrangeres verdenscuprenn i langrenn i USA. Sist var prøve-OL i Salt Lake City i 2001. 

– Det blir helt fantastisk. Jeg gleder meg, og jeg håper det vil bidra til å inspirere amerikanske løpere til å fortsette med langrenn, at det kan skape større oppmerksomhet rundt langrenn i USA og mer engasjement, sier Diggins om rennhelga som til og med arrangeres i hennes egen hjemby.  

USA-veteranen gleder seg imidlertid like mye til å se nye, ferske løpere få prøve seg i verdenscupen for første gang som til sine egne renn. Som arrangør har USA mulighet til å stille med nasjonal kvote i tillegg til den vanlige verdenscuptroppen. 

– Jeg husker godt hvor spennende det var å gå verdenscuprenn for første gang selv. Det å få gjenoppleve litt av det gjennom de som nå skal gå for første gang, det blir kjempestas, sier Diggins. 

Samtidig er Diggins god til å minne seg selv på at hvert eneste renn er et nytt eventyr.

Les også: Jessie Diggins tok USAs første VM-gull i langrenn

Saken fortsetter under

Ingen selvfølge
For Diggins er det ingen selvfølge at hun skulle være klar for verdenscuprennene på hjemmebane. 32-åringen har vært åpen om sine utfordringer med spiseforstyrrelser, problemer hun har kjempet med i mange år. I 2020 ga hun ut boka «Brave Enough» om sin kamp mot spiseforstyrrelsen. 

Men etter flere symptomfrie år, fikk hun tilbakefall av spiseforstyrrelsen i fjor sommer. Sesongen 2023/24 ble satt på vent, men Diggins klarte å kjempe seg tilbake i tide til verdenscupåpningen i Ruka siste helga i november. 

– Sommeren i fjor var veldig vanskelig, så jeg er bare himla glad hver gang jeg står på start. Det er ikke alt jeg har selvtillit på i hverdagen, så dette føles veldig spesielt, sier Diggins. 

Les også: Jessie Diggins om det konstante prestasjonspresset

Nå leder Diggins verdenscupen sammenlagt, og med så god margin at hun høyst sannsynlig har det gule nummeret på seg når hun stiller til start foran slekt og venner i Minneapolis neste uke. 

– Det er kjempespennende. Alle kommer til å være der. Og det er første gang min bestemor får se meg gå skirenn siden jeg var 19 år. Det kommer til å være masse liv og show rundt rennene, og jeg er veldig glad for at arrangøren har holdt det gratis og tilgjengelig for alle, sier Diggins. 

– Det er noe helt annet å kunne se disse rennene live enn på TV. 

For egen del var det ingen mulighet. Diggins forteller at de skirennene hun så i sin ungdom var ikke bare opptak. Det var eldgamle opptak. 

– Vi hadde en TV i kjelleren og noen gamle VHS-videoer som jeg så på, med opptak fra tidligere verdenscuper. Jeg tenkte «Kult, hvem er det som vinner i dag?» Egentlig er det jo litt morsomt å tenke tilbake på nå, for konkurransen var jo avgjort for tre år siden. Men for meg var den eneste muligheten jeg hadde til å se på verdenscuprenn, og det var artig å se på de gamle videoene med Bjørn Dæhlie.