Diggins mentale helvete: – Ikke et «adferdsvalg»
Jessie Diggins har inspirert mange, ikke bare med sin imponerende skikarriere, men også med sitt mot i å dele sin personlige kamp med en spiseforstyrrelse.
Den amerikanske 33-åringen er dypt engasjert i mental helse, og har vært åpen om sine erfaringer for å fjerne tabuer og oppmuntre andre til å søke hjelp.
I dette eksklusive intervjuet åpner Diggins opp om sin reise, oppturer og nedturer, og sin rolle som ambassadør for The Emily Program, et behandlingssenter for spiseforstyrrelser.
Jessie, du har vært åpen om dine egne erfaringer med en spiseforstyrrelse. Hva inspirerte deg til å dele historien din offentlig, og hvordan har det formet din rolle som ambassadør for Emily Program?
– Jeg bestemte meg for å være så åpen om mine egne erfaringer med mental helse og spiseforstyrrelser fordi det er så viktig for meg at folk føler seg trygge på å be om hjelp når de trenger det. Mental helse har ofte vært et tabu, og dette skaper barrierer for å få hjelp og støtte. Så ved å dele min egen historie håper jeg å bryte isen for andre, slik at de kan fortelle sitt støtteapparat hva som skjer og få den hjelpen de trenger, sier hun, og fortsetter:
– Min rolle med Emily Program har vært å være en ambassadør og talskvinne for mental helse, og for å være ærlig har dette vært den mest givende opplevelsen i hele karrieren min. Å høre fra så mange mennesker at min historie har inspirert dem til å kunne be treneren eller foreldrene sine om hjelp, eller høre fra trenere at de har søkt mer kunnskap om spiseforstyrrelser og nå kan gi sine utøvere hjelp og støtte, har vært den beste delen.
Les også: Diggins betaler en skyhøy pris for suksessen
Når fikk du først høre om Emily Program, og hvordan har samarbeidet med dem påvirket din egen tilfriskningsreise?
– Da jeg var 18 år gammel og virkelig slet med min spiseforstyrrelse, gjorde foreldrene mine litt research og fant The Emily Program, et behandlingssenter for spiseforstyrrelser som lå i nærheten av hjemmet vårt. Jeg ringte dem med mamma ved siden av meg, og hun kjørte meg til den første avtalen. Jeg opplevde at personalet var så omsorgsfulle, empatiske og tålmodige, og arbeidet med deres terapeuter, leger og idrettsernæringsfysiologer reddet livet mitt. Jeg lærte også mye mer om meg selv og om spiseforstyrrelser generelt. Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at spiseforstyrrelser er mental helse og ikke et «adferdsvalg» eller noe som fortjener stigma, skam eller hemmelighold.
Diggins fortsetter:
– Jeg lærte også at spiseforstyrrelser ofte ikke handler om mat eller kroppsbilde i det hele tatt, men er en mestringsstrategi for noen som sliter med andre ting i livet. For meg handlet det om å føle mangel på kontroll og å streve med perfeksjonisme. Å lære hvordan jeg skulle være medfølende med meg selv, og gi slipp på denne «alt eller ingenting»-tankegangen, var avgjørende for å kunne få bukt med spiseforstyrrelsen. Jeg hadde aldri klart denne kampen på egenhånd, uten den profesjonelle hjelpen jeg fikk fra Emily Program.
Se også: Jessie Diggins om det konstante forventningspresset
Saken fortsetter under
Spiseforstyrrelser er ofte usynlige kamper. Hvilke råd ville du gi til noen som kanskje ikke innser at de trenger hjelp, eller som er redde for å søke hjelp?
– Først og fremst vil jeg si at dette ikke er din feil. Det er fortsatt så mye stigma og skam rundt spiseforstyrrelser, men det burde ikke være det, for dette er ikke noe du har gjort galt, og det var ikke ditt valg. Men nå HAR du et valg; du kan velge å be om hjelp og gå løs på den vanskelige, men nødvendige jobben for å bli frisk. Du fortjener støtte og medfølelse, og du fortjener å være frisk og fullt delta i livet ditt. Ofte er det første steget – å ringe for hjelp eller fortelle noen nær deg – det vanskeligste. Men når du lar dine støttespillere få vite hva som skjer, er det utrolig hvor mye kjærlighet og omsorg de kan gi deg i kampen ut av problemene.
– Mange ganger stopper vi oss selv fra å søke den hjelpen vi trenger fordi det aldri er et passende tidspunkt i livet; skole, jobb, familie tar opp tid, og folk føler at de ikke kan sette livet på pause for å få den hjelpen de trenger. Men sannheten er, i hvert fall for meg, at jeg bare klarte å være en god lagkamerat, partner og gi tilbake til samfunnet når jeg hadde tatt vare på min egen helse og var på et godt sted både mentalt og fysisk. Det er som de sier på hver flytur: «ta på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre». Du kan gi så mye mer godt til verden når ditt indre er i balanse!
Se også: Vetle Sjåstad Christiansen vippset premiepengene til unge som sliter
Som idrettsutøver forstår du presset om å opprettholde en viss kropp eller prestasjonsnivå. Hvordan kan lagkamerater, trenere og venner gi støtte til noen som sliter, men ikke har bedt om hjelp?
– En av de beste tingene trenere kan gjøre, er å ta initiativet til en dialog med sine utøvere ved starten av hver treningssesong og utdanne dem om RED-S (relativ energimangel i idrett) og spiseforstyrrelser. La dem vite at de kan komme og få hjelp når som helst. Trenere kan se etter ressurser i sitt område.
– For trenere, det er en god idé å ha navn og telefonnummer til autoriserte terapeuter og ernæringsfysiologer tilgjengelig, så ta deg tid til å utforske dette nettstedet og finne alternativer nær deg hvis ditt program, skole eller universitet ikke har en RDN (registrert kostholdsveileder) eller rådgiver tilgjengelig, sier Diggins.
– Det kan være vanskelig når noen sliter, men ikke har bedt om hjelp, og utøvere kan uttrykke bekymring for en lagkamerat til treneren eller foreldrene deres. En måte trenere kan åpne dialogen på, er ved å sette seg ned med utøveren og si noe sånt som «Hei, jeg vil at du skal vite at jeg bryr meg om deg som hele mennesket, og din helse og velvære kommer alltid før resultater. Jeg har lagt merke til at du har virket litt trist/tilbaketrukket/isolert/stille/ikke helt deg selv i det siste og ville høre om det er noe du vil snakke om, eller om jeg kan hjelpe deg med noe». Dette gir utøveren vissheten om at de har støtte, og åpner opp for å snakke om hva som helst, uten at det bare handler om kropp, mat eller utseende.
I Norge er Sunn Idrett en sentral ressurs, der både for utøvere, trenere og foreldre kan søke informasjon, chatte med eksperter, sende inn bekymringsmeldinger og få hjelp til å finne lokale tilbud. Sunn Idrett driftes av Norges Idrettsforbund.
Les mer om Sunn Idrett HER
Følg med på ProXCskiing.com for del to av intervjuet med Jessie Diggins!