Det er noe som ikke stemmer…
I stedet for å spasere over veien med langrennsskiene i hånden og legge ut på langturer i Bymarka, så må han spenne dem på taket av bilen og kjøre på timesvis for å finne nok snø til å få seg en skikkelig treningstur. Og det koster jo penger. En del for Ola, mest for klubben hans, som er Byåsen IL. Ola er en av de såkalt «nest beste», hvilket vil si at han trener like mye som Bjørn Dæhlie, men tjener ikke mer enn en promille.
Men han vil ikke klage, for ordningene i klubben er ganske greie. Det koster bare litt ekstra av Olas lommebok.
Det er verre med uroen.
Langrenn – også på topplan – er mye en rolig foreteelse. Lange turer i kjente omgivelser. Når en snakker med skiløpere, så forteller de alltid om skogens ro og naturens skjønnhet, enda de peiser så fort gjennom den at en skulle nesten ikke tro de hørte annet enn sine egne hjerteslag.
De liker det ikke når langrenn først og fremst er stress, reiser og ukjente omgivelser. De lengter alltid hjem når de er ute og konkurrerer.
– Det skal bli godt å komme hjem og få seg noen skikkelige turer, sier de ofte.
Ikke det at Ola ikke får gjennomført den treningsmengden han skal. Ikke det at han ikke har trent hardt nok. På papiret – i treningsdagboka – der ser det greit nok ut. Men kontinuiteten mangler litt. Det å våkne opp med samboeren, spise frokost på sin faste plass ved kjøkkenbordet og, som vi nevnte før; ta skiene med seg og rusle over veien og stikke til skogs. Det er et savn for Ola Rygg.
Han er usikker på hva effekten av den oppstykkede treningshøsten vil være for formutviklingen. Han reiser jo mye til vanlig også, men denne høsten gikk så godt som hele november med til å jakte på snø i fremmede strøk. Han er litt lei av det. Og nå i desember står minst 15 dager til for døren. Pluss renn. Hvis det kommer snø, da.
Han håper naboen er nødt til å bytte ut kosten med snøskuffe så fort som fy.