14.august
1969,
ble jeg født på Røros sjukehus. Oppveksten fikk jeg på andre siden av fylkesgrensen, på Os. Os er ei lita fjellbygd øverst i Østerdalen. Klimaet er tørt, og vintrene kjennetegnes ved mye snø og mange kuldegrader. Ofte kunne kvikksølvet ligge stabilt på 30 grader eller mer, ei uke eller to i slengen midt på vinteren. (Rekorden er 52 grader!)I konkurranse med håndball, som de fleste av venninnene mine drev med, var det interessen for langrenn som vant. Gleden over å trene ute i terrenget var større enn inne i en idrettshall.
Hele familien var glad i være ute på fjellturer både sommer og vinter, og min egen treningsiver kom også som en følge av det.
Som 16 åring flyttet jeg til Trysil for å kombinere skole og idrett på Skigymnaset. En fin kombinasjon, og det ble noen lærerike år som la grunnlaget for en videre karriere.
Vi hadde et godt treningsmiljø, og på hybelen fikk jeg mine første erfaringer i matlaging, klesvask og rengjøring. Etterhvert skjønte både jeg og mine medelever, at dagen og uka måtte struktureres for at vi skulle få tid til alt vi ønsket å gjøre.
Jeg kom på jr. laget som 18 åring, etter å ha tatt en overraskende gullmedalje både individuelt og i stafett i mitt andre Jr. NM.
Tilliten ble ikke fornyet etter to år på jr. laget, så de to første årene som senior måtte jeg stå på egne bein. Lokale sponsorer hjalp til slik at jeg fikk muligheten til å satse.
World-Cup debuten skjedde i Lahti i 1991.
Videre ble det tre år på Team Postgiro. Resultatene var varierende, og Lillehammer-OL glapp hårfint. Mesterskapsdebuten kom året etter under VM i Thunder Bay, men bare som reserve. Denne sesongen var jeg på rekruttlaget i NSF.
Året etter, 1995/96 kom jeg inn på elitelaget. Konkursen i NSF var et faktum og de økonomiske vilkårene var dårlig. Min egen satsning var derfor fortsatt avhengig av lokal sponsorstøtte. Både jobb og skolegang var satt på venteliste til fordel for langrenn på heltid.
Etter at jeg i mai i 1996 sa ja til Tor Jarle i Os Kirke, avslutta vi samtidig oppholdet i Trysil, og flytta tilbake til Os. Tor Jarle har satt læreryrket på vent, og har de siste årene jobbet som reingjeter og snekker. Dette gir oss muligheten til å ha kontakt med andre miljøer enn skimiljøet. Samtidig har han vært en god og uunnværlig støttespiller for meg.
Fortsatt venter vi på det stooore gjennombruddet.
Det har blitt både VM i Trondheim, OL i Nagano og VM i Ramsau, uten at resultatene har tatt av.
Nå satses det for fullt mot Lahti og Salt Lake. Så får vi se hva historien sier videre