Sesongfinalen Ylläs-Levi ble som en velregissert film for Britta Johansson Norgren. På fredagskvelden kom beskjeden om at hun skulle avslutte karrieren. På lørdag vant hun skirennet og tok med det totalseieren i Visma Ski Classics.

Hadde du drømt om at det kunne avsluttes på denne måten? – Nei, det var virkelig helt topp å vinne og samtidig ble det dobbeltseier for teamet med Emil Persson som tok hjem seieren i herreklassa. Det var helt utrolig og veldig, veldig fint.

Det måtte ha vært veldig spesielt innen og underveis i ditt siste skirenn. Hvordan var tankene? Klarte du å fokusere på det som et helt vanlig renn? – Det var vanskelig og det visste jeg at kunne oppstå. Jeg var veldig klar ovenfor teamet at vi ikke skulle gå ut med beskjeden om at jeg skulle slutte tidligere. Jeg ville at det skulle være et siste skirenn og kunne feire det, men før det kunne fokusere helt på hvert eneste skirenn, forteller Johansson Norgren og fortsetter;

– Jeg ville også at mine teamkamerater skulle oppføre seg som vanlig ovenfor meg og gjøre det jeg og vi kunne for å ta hjem den gule vesten og få til et bra siste renn. Uansett var det veldig følelsesladd. Når vi gikk ut med det var det veldig mange som tok kontakt.

– Å ha med seg det på morgenen før start var en deilig følelse, å kjenne at det var så mange som heiet. Men det ble et av de tøffeste skirennene mentalt, å klare og holde fokus, sier Johansson Norgren.

Det var ingen som kunne se det underveis i rennet. Britta så utrolig sterk og fokusert ut og malte konkurrentene i senk. På slutten var det bare Astrid Øyre Slind, Team Koteng Eidissen, som klarte å holde følge. Når det var kommet til den avsluttende spurten så var saken klar. Britta var, som så mange ganger før, sterkest på oppløpet.

– Det ble et veldig artig skirenn. Jeg hadde ski i toppklasse og kjente meg så sterk. Følelsen var på topp. Det er helt rått å få avslutte på den måten, det er få som får oppleve det.

Hvordan kjennes det ut nå, med noen dager avstand fra beslutningen? – Innen helgen tenkte jeg at det var litt sørgelig og vemodig. Etter på har det vært mest glede. Det er så mye kjærlighet jeg har fått fra alle ulike miljøer. Det er en utrolig følelse, egentlig skulle man ønske at en avsluttet hver dag, sier Johansson Norgren og ler.

Hva sier du om hele din siste sesong? Ikke minst med tanke på fjoråret som ble forstyrret på grund av forfrysningsskadene. – Jag er kjempestolt over jobben jeg gjorde for å komme tilbake. Jeg ser ikke bare at jeg kom tillade på det nivået jeg hadde, men faktisk at jeg tok et steg til. Jeg har tatt med meg mye av det de yngre gjør i treninga. Jeg har vært nysgjerrig på utvikling, sier Johasson Norgren og legger til;

– Selvfølgelig er jeg ikke veldig fornøyd med at jeg ikke klarte å vinne noen av de største rennene. På en annen side var jeg i veldig god form på Vasaloppet og det var en bra dag for meg. Det var vel egentlig bare at Astrid Øyre Slind var så mye bedre enn meg, at hun hadde en superdag. Birken og Maricalonga var skuffende for min del.

– Jeg kan ikke si at jeg har gjort noen virkelig dårlige renn i vinter. På Reistadløpet var jeg langt bak, men det var et bra renn av meg for det. Jeg var jo den som var best på staking. Det er det beste Reistadløpet jeg har gått.

Kan du plukke ut noen saker som stikker seg ut ekstra fra din lange karriere? – Hele det første året når jeg var ute på alt av verdenscup og med OL i Torino 2006. Det var så mye nytt og mye heftig. Man så jo opp til alle. Jeg vant over Bjørgen for første gang. Det er så mange minner fra det året, og først og fremst fra OL.

– Siden vil jeg si at det var stort å vinne verdenscupstafetten i Davos i februar 2007. Det var den første seieren til Sverige på mange år. Jeg hadde samme stafettetappe som Bjørgen og spurtet henne ned før mål. Det var skikkelig stort for meg.

– Tar vi langløpene så er minnene litt annerledes, det er ikke minner fra resultat. Alle guttene sa at kvinner ikke kan stake dette rennet, «jo, men jeg skal stake», sa jeg. Siden syntes de at jeg gjorde det bra. Det er den reisen og utviklingen som jeg syntes har vært veldig artig.

– Såklart, første gangen jeg vant Vasaloppet var stort, men der fikk jeg en mer følelse av at jeg var lettet, for at jeg klarte det. Det var ikke den enorme gleden som jeg oppnådde noe jeg trodde jeg ikke ville klare.

– At jeg kom tilbake og vant Pustertaler Ski Marathon i begynnelsen av januar. Det var ikke noe superløp, men følelsen av at jeg hadde klart å komme tilbake og vant betydde ganske mye for meg.

Nå må man jo spørre hva du skal gjøre framover? – Jeg har ingenting klart. Det her kommer til å være en veldig stor omstilling i mitt liv og for hele familien. Jeg har en jobb å gjøre der. Der har jeg god hjelp av min mentale trener Stig Viklund som har hjulpet meg gjennom hele karrieren. Det gjelder å fortsette på samme vis, å innse at jeg kan påvirke hvordan saker og ting skal være og hvordan jeg skal ha det.

– Jeg kjenner at jeg vil gi tilbake til skigåingen. Det er så mye jeg har fått, både når jeg var liten og hele veien med teamet. Jeg vil gi tilbake til teamet, men kanskje mest av alt til ungdomsidretten. Ikke nødvendigvis at det er en jobb, men å forsøke å dele av det man kan.

Nå blir det mer tid for Britta å være sammen med datteren Emilia som fyller elve år.

– Det føles så utrolig bra. Hun har alltid støttet meg i min skigåing. Hun har aldri sagt at det har vært noe problem. Hun har innfunnet seg med at jeg er borte. Nå begynner hun å bli større og liker å gå på kunstløp og reiser på konkurranser, at jeg kan få være med der føles selvfølgelig bra.

Hva har du for utdanning å falle tilbake på nå? – Jeg har lest idrettsvitenskap på universitetet. Etter det har jeg også lest helserådgiver, kostholdsrådgiver og PT. Mange utdanninger innenfor trening og helse. Det er innen noe av dette jeg ønsker å jobbe.

– Jeg er veldig interessert i det med det mentale. Jeg ønsker at jeg kan på et eller annet vis hjelpe de som ønsker å få mye ut av idretten sin, og at de gjør det innebor det helsemessige. Å kunne prestere uten at det sliter for mye mentalt eller på kroppen.

Det er jo virkelig en aktuell problemstilling i dag! j – Ja, i dag er det et veldig press på at du skal prestere. Nå med sosiale medier så kommer du ikke i fra det heller. Det handler om at en ikke har det så bra psykisk, men også alle andre problemer som skader og lignende. Jeg synes at med rett opplegg så skal du kunne bli best uten å få slike problemer. Jeg håper å kunne hjelpe til med å finne de rette tingene og jobbe med dette i Sverige.

Kommer du til å hjelpe Lager 157 Ski Team framover? Vet du allerede nå om det blir slik? Eller er alt som et blankt papir framfor deg? – Det er ganska blankt. Vi har snakket om det, men ingenting er klart enda. På et eller annet vis kommer jeg til å være med. Teamet kommer alltid til å ligget mitt hjerte nær og løperne som er der. Jeg ønsker å kunne bidra med det jeg kan, men hvordan er ikke klart enda.