Tour de Ski er en fenomenal idé, og et underholdende og spennende konsept. Gjennom en uke med konkurranser følger man verdens beste skiløpere i tøffe konkurranser.

De viser frem det ypperste langrennsporten har å by på.

Begge stilarter, varierende distanser, ulike startformer. Man får se fascinerende spurtoppgjør, taktikk, rå styrke og teknikk, taktomslag, rykk osv.

Løperne demonstrerer et utrolig nivå og byr på god underholdning.

Før konkurransen til slutt avsluttes i en slalåmbakke som er så bratt at selv de aller beste ser ut som påsketurister på tur med appelsin og Kvikk Lunsj i sekken.

Den etappen er en hån mot løperne og en hån mot langrennsporten.

At en av årets viktigste konkurranser skal avgjøres av en etappe som er så sær at den ikke står på FIS sine terminlister i noen andre sammenhenger er helt utrolig.

Personlig synes jeg denne etappen er sesongens mest fjollete skirenn. Rett og slett en patetisk forestilling med en undeholdningsverdi på høyde med «Hurtigruta minutt-for-minutt».

Tour de Ski arrangeres nå for 10. gang. Men har det noen gang vært spenning mot mål?

Nei, til dags dato har det ikke vært det. Kanskje med et unntak på kvinnesiden i 08/09 (Kuitunen v.s Saarinen). Men selv den gangen var det klart lenge før mål hvordan det ville ende.

For å sette det litt på spissen ville man kunne liste opp max O2/kroppsvekt før start siste etappe og dermed forutsi sluttresultatet med liten grad av usikkerhet.

Alle som har deltatt i motbakkeløp vet hvor forutsigbart slike konkurranser er, og hvor mye som styres av målbare parametere som vekt og O2-opptak.

Hvis man på død og liv må ha en slik etappe på slutten – hvorfor ikke legge den i klassisk?

Da ville man i det minste bruke etappen til å gi skisporten et tydelig signal om at man ønsker å bevare klassisk som en viktig del av sporten.

Noen synes å mene at Tour de Ski skal kåre den meste komplette skiløperen. Hvis dette er intensjonen er konseptet per i dag totalt mislykket. Det er nok å se på resultatlistene fra tidligere år for å slå fast dette.

De beste allroud-løperne, og altså de mest komplette langrennsløperne er de som på en god dag er i stand til å vinne skirenn i begge stilarter, uavhengig av startform, og både sprint og distanse.

Hva har Lukas Bauer, Therese Johaug, Alexander Legkov og Martin Johnsrud Sundby til felles?

Jo, de har aldri vært i en sprintfinale i en ordinær WC der alle de beste sprinterne deltar. Men de har likevel vunnet Tour de Ski.

Marit Bjørgen vant for første gang i 2014/15 etter en rekke forsøk, til tross for at hun har vært verdens ubestridt mest komplette skiløper i en årrekke.

Petter Northug har nesten 3 ganger så mange etappeseiere som nr. 2 på herrelisten i TdS, men har likevel ikke vunnet sammenlagt.

I 07/08 vant Bauer med nesten 3 minutter (!) sammenlagt – ingen kan vel mene at Bauer er en allrounder eller komplett skiløper?

Alle disse eksemplene bekrefter det som betegner TdS-konseptet, nemlig at den avsluttende (og sære) etappen er alt for utslagsgivende, og at konseptet dyrker distanseløpere generelt og bakkeklatrere spesielt.

Les videre nedenfor bildet

Høydeprofil for avslutningsetappen i Tour de Ski. Grafikk: www.fiscrosscountry.com.

En del av TdS-etappene har også bonussekunder underveis på etappene. De første årene var en del av disse lagt til passering inne på arenaen. Men de senere år har man i økende grad lagt disse til toppen av brutale motbakker.

Med det resultat at man ytterligere forsterker inntrykket av at FIS ikke ønsker å dyrke mangfold og allround-egenskaper, men først og fremst er ute etter å kåre de beste motbakkeløperne.

I praksis ender det også med at feltene sprenges og at den samme løperen tar både bonussekundene og etappeseieren. Og dermed en stor risiko for å torpedere spenningen.

I stedet for å fremme muligheten for skifter i tetstriden gjennom at andre egenskaper premieres ved bonussekuder i lett terreng. I alpint pågår nå en herlig og jevn fight mellom Svindal og Hirscher. Svindal tar de fleste av sine poeng i super-G og utfor, mens Hirscher først og fremst er slalåm- og storslalåmkjører.

Man har altså et balansert forhold mellom de ulike grenene av alpin WC. I langrenn har det de siste årene vært slik at rene distanseløpere dominerer totalt både i WC og i tourene.

Jeg synes det er merkelig at ikke FIS ønsker å veie sprinten tyngre og bygge opp under dens status ved å sørge for at også rene sprintere kan hevde seg sammenlagt på lik linje som rene distanseløpere.

Hvorfor skal Pellegrino være sjanseløs i WC-sammendraget mens Johaug vinner suverent?

Den gang løypene som skulle brukes for VM i Trondheim i 1997 var klare ble Ulvang bedt om å kommentere og gi sin vurdering. Han var svært begeistret for første del av traseen.

Der mente han det var flott skitereng som tillot at man kunne gå skikkelig på ski. Andre del av traseene gikk rett opp brutale bakker i lia på motsatt side av arenaområdet.

Denne delen av løypenettet mente Ulvang var uheldig og lite vellykket. Nå er han selv med på å kjøre langrennsporten inn i den samme gaten han selv mislikte på den tiden.

Altså i retning av stadig tøffere og brattere løyper der mer og mer blir avgjort av rein fysisk kapasitet, og dermed svært forutsigbare konkurranser.

Jeg forstår at man har et dilemma der tøffe løyper er et mulig middel for å demme opp mot stakeutviklingen, men jeg er likevel usikker på om dette er en gunstig utvikling.

I Kollen skal man nå innføre en ekstra sving opp den gamle «Sæterbakken» nedenfor Heftyevillaen ved Frognerseteren.

En styggbratt bakke som egner seg for slalåm og aking, men ikke for langrenn. I en løype som allerede er blant verdens hardeste.

Vil det virkelig bidra til noe positivt?

Jeg er skeptisk til en del av de valg som er tatt de senere årene og som nå indikerer retningen for langrennsporten.

Og – som sagt – jeg kan ikke forstå at man kan kalle avslutningsetappen på Tour de Ski for en suksess. Den etappen er et misfoster av et langrenn.

Skrevet av Vegard Fluge Samuelsen

Bakgrunn
* Ulvang om Tour de Ski: – Avslutningen har blitt varemerket

—

Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.