I forkant av årets OL, var den store “snakkisen” i idretts-Norge knyttet til Eirik Tysse og hans deltakelse på den olympiske 20 kilometeren i kappgang.

Tysse, som akkurat hadde sonet ferdig sin dom for misbruk av det prestasjonsfremmede middelet med det ironiske navnet CERA (tredje generasjons EPO), leverte ingen stor idrettsprestasjon denne dagen.

Regelbrudd på regelbrudd
14. plassen hans fikk ikke nevneverdig mediefokus, sammenliknet med hva det norske folk fikk servert i forkant av de olympiske lekene. Derfor var det mange som hadde benket seg foran TV-skjermen denne dagen, nettopp for å se hva Norges mest utskjelte dopingdømte utøver kunne prestere i den ellers lite folkekjære idretten.

Med enorm mediedekning, et fantastisk publikum og livebilder verden knapt har sett maken til ble London-OL den folkefesten britene hadde håpet på.

Dessverre førte de gode TV-bildene, særlig nyvinningen sakte film fra flere vinkler, til at kappgang ble avslørt for hva det egentlig er.

I dagens kappgang løper man, enkelt og greit. Man løper riktignok på en tregere måte enn man kunne ha gjort. Litt som klassisk langrenn altså.

Regelen om at ett bein hele tiden skal være i kontakt med underlaget har tydeligvis gått deltakerne hus forbi.

Det har gått så langt at til og med det internasjonale forbundet innrømmer juksingen, ved å endre reglene til at eventuell juks må være synlig i normal fart.

Det er med andre ord lov til å jukse, så lenge ingen av funksjonærene ser det og/eller staffer deg for det. Nok en gang, litt som klassisk langrenn.

Samme problem i klassisk
Så var det klassisk langrenn. Forrige vinter kunne man se en rekke renn der TD-er og arrangører tillot ureglementerte skøytetak og andre regelbrudd i klassiske skirenn.

Med gode TV-bilder var dette synlig selv for folk flest, og også her viser reprisene og bilder i sakte film at utøverne skulle ha vært diskvalifisert, dersom reglene hadde vært overholdt.

På den andre siden opplever arrangørene som følger reglene å bli kjeftet huden full av de påståtte synderne, som på ingen måte kan se at de har gjort noe galt.

Disse igjen støttes av klubber, team og andre utøvere, og sammen bidrar dette til at TD-er forståelig nok vegrer seg for å overholde reglene.

NM på Voss
Et eksempel som nok en gang kan trekkes frem er NM-sprinten på Voss, som mange husker som en fristilssprint. På programmet stod det riktignok klassisk, men for det utrente øyet var det til tider vanskelig å se hva som foregikk (noe som Langrenn.com omtalte i etterkant av rennet).

Ifølge reglementet skulle etter Langrenn.coms mening en rekke av utøverne i herreklassen vært diskvalifisert, men de slapp unna med det.

Som et resultat av den konsekvensfrie juksingen foreslo langrennsledelsen noen endringer i reglementet for klassisk langrenn. Disse endringene ble også omtalt på Langrenn.com, og var ment å gjøre det enklere for arrangører å overholde reglementet uten å ta hensyn til tvilstilfeller og utøverens etternavn.

Forbundet tar tak
Per Nymoen, ansatt i Norges Skiforbund er en av Norges mest kjente TD-er. Langrenn.com tok en prat med han for å høre om forbundet har tatt noen grep før kommende sesong. Da står klassisk sprint på VM-programmet i italienske Val di Fiemme, og da blir det kanskje viktigere enn noen gang at reglene overholdes i uttaksrennene.

Det skal tross alt ikke konkurreres i kappgang.

– Det er ingen tvil om at løypa på Voss hadde en del utfordringer, som gjorde det vanskelig for både utøvere og arrangører å overholde reglene. Blant annet var det vanskelig å avgjøre hvor de ulike svingene egentlig startet, og dette burde ha vært merket tydeligere, forteller Per Nymoen.

Videre forteller han at forbundet før neste års NM på Vang har satt ned en gruppe til å se på nettopp sprint-traseen, for å sørge for at det overnevnte og andre viktige momenter er ivaretatt.

– Kort oppsummert kan jeg si at vi alle er interessert i å hindre juksing i klassiske skirenn, og da også i klassisk sprint. Dette kan vi blant annet løse gjennom å planlegge løypene best mulig, slik at vi unngår «problempunkter». Videre er vi nødt til å slå ned på enkelttilfeller av og til, og det må alle involverte parter akseptere at vi gjør.

Avslutningsvis vil Nymoen minne om de to viktigste reglene i klassisk langrenn:

– Skøytetak er forbudt, enkelt og greit.

– I skarpe svinger, hvor det ikke er satt spor, er det tillatt å foreta retningsendringer.