Den siste tiden har det pågått en diskusjon rundt toppidrettsutøvere og deres mulighet til å satse på idrett på fulltid. Lånekassen sies å være landets største sponsor, rett og slett fordi mange ser seg nødt til å studere ved siden av satsingen.

En gruppe langrennsløpere som derimot ikke ser ut til å slite økonomisk er langløperne. Med en voldsomt økende interesse rundt maratonrenn, og nyvinningen Ski Classics spesielt, opplever mange langløpere å få finansiert satsingen sin.

Nå er det ikke særlig oppsiktsvekkende at de beste langløperne tjener gode penger, som sine kollegaer i OL, VM og Tour de Ski. Det spesielle i langløpssirkuset, er at også unge og mindre profilerte utøvere har til salt i maten, og vel så det.

Turrenn er folkets idrett, og med massene kommer også pengene. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at finanseliten elsker lange skirenn, noe som gjør de beste langløpslagene og -løperne til glohete sponsorobjekter.

Hva vil skje i fremtiden?
I terrengsyklingens verden er det lite tekniske marathonritt som er det store blant folket. Vinner man det TV-sendte Birkebeinerrittet havner man på forsiden av landets største aviser. Vinner man derimot et norgescupritt i rundbane blir det hele forbigått i stillhet. Toppene er stort sett de samme, men i Birkebeinerrittet deltar massene.

Det som derfor er oppsiktsvekkende, er at det er rundbane og ikke maratonritt som er OL-gren. Under OL i London hadde ikke Norge en eneste fullførende deltaker på denne øvelsen, på tross av at terrengsykling med tusenvis av deltakere visstnok er den nye folkesporten.

Blant terrengsyklistene ser man også at selv godt voksne utøvere mottar gratis utstyr for titusenvis av kroner, samtidig som hardt satsende landeveisryttere ser seg nødt til å delta i Birkebeinerrittet for oppmerksomhetens skyld.

Vil vi se samme utvikling i langrenn, og kan økonomiske forutsetninger være bakgrunnen for dette?

Dyrt for unge og lovende
Eivind Warlo er trener for Team Lillehammer, ett av tre regionlag som er tenkt å fungere som springbrett fra nasjonalt til internasjonalt nivå. Per dags dato betaler løperne på Team Lillehammer en betydelig pengesum for å være en del av laget.

Hos både norske og internasjonale langløpslag har du på sin side løpere i samme alder som mottar stipender for å satse på langløp, til tross for at de i utgangspunktet ikke holder et høyere nivå enn sine jevnaldrende konkurrenter.

– Jeg opptatt av tilrettelegging og gode rammevilkår for talentene. Den helt store forskjellen mellom de beste og nest beste er muligheten til å slappe av. De beste har som regel bedre tid til restitusjon, og kan i så måte trene hardere og eventuelt mer. Her er det det økonomiske som er en avgjørende faktor, innleder Eivind Warlo, og fortsetter med å si at det er derfor spørsmålet om langløp vil «ta» løpere fra tradisjonell langrenn i så måte er relevant.

Ville gjort det samme selv
Warlo forteller videre at han forstår hvorfor sponsorkronene fordeles som de gjør. I samme åndedrag innrømmer han at også han ville ha prioritert et langløpslag hvis han hadde eide en stor bedrift. Dette begrunner han med at sponsorene får lite igjen for å sponse de «nest beste» langrennsløperne.

– Problemet oppstår med en gang en løper blir bedre og klatrer i systemene. Da er ikke lenger løperen attraktiv for sponsorer, som ønsker avkastning på investeringen sin. Det samme problemet gjelder for teamene, ettersom sponsorene automatisk mister profileringsmuligheten når løpere skal representere landet.

Den unge og ambisiøse treneren fortsetter med å si at han mener det er helt galt at Skiforbundets sponsorer sitter igjen med hele kaka dersom et talent får muligheten til å representere landet sitt. Her bør det ifølge Warlo være rom for en løsning som er positiv for både utøverens, teamets og landslagets sponsorer.

– I langløpsverden er det derimot ikke sånn. Har du for eksempel et sponsorat med et bemanningsbyrå kan du lage egen dress og gi gass. Dersom laget ditt vinner noe kan man reklamere med det akkurat som man vil, og det tenner naturligvis sponsorene på.

Warlo avslutter derimot med å si at det foreløpig er slik at de beste løperne og det sterkeste systemet er i Skiforbundet. De beste løperne er avhengige av den beste kompetansen, ro i treningsarbeidet og den beste matchingen, og den tror jeg du vil finne hos forbundet i lang tid fremover.